Nordmarka Skogsmaraton 2012

Lørdag 16. juni. Dagen var kommet. Dagen jeg skulle løpe mitt aller første maraton.

Radioen vekket meg kl 06.15. Det var bare å dra seg opp, pakke siste rest i sekken, og labbe avgårde til 7-bussen.

Etter en times tid i drømmeland var jeg på plass i hovedstaden. Ingen tvil om at det skulle skje noe stort i dag. Det hadde magen min fortalt meg for lenge siden.

Jeg kom meg omsider opp til idrettshøyskolen, og fant meg en plass i garderoben sammen med andre nervøse løpere. Det var godt å prate med flere andre som heller ikke hadde noen erfaring med maratondistansen. Jeg var altså ikke alene om å kjenne på spenningen og nervøsiteten. Vi pratet og lo, spiste og drakk. Og gikk på do. Flere ganger.

Vi vurderte frem og tilbake hva vi skulle ha på oss under løpet. Kortarmet eller langarmet, super eller ei. Jeg endte med kortarmet, uten super. Det viste seg å være et godt valg, på tross av alt regnet.

Klokken nærmet seg 11.00, og vi snek oss inn i startfeltet. Spenningen dirret i luften og stemmene senket seg det siste minuttet før start. PANG – endelig var vi i gang!

Etter 15 meter var jeg ikke lenger nervøs. Herlighet, jeg elsker jo dette her. En flokk gærninger som legger i vei, med startnummer på brystet og pulsklokke på armen. Det blir ikke stort bedre. Enn så lenge.

Den første mila gikk veldig fint. Jeg koste meg storveis, og tok meg tid til å nyte omgivelsene i vakre Nordmarka. Følte jeg klarte å holde tempoet nede og hodet kaldt.

Enda noen kilometer snek seg greit avgårde. Da det nærmes seg runding møtte jeg Inger Liv (vant på tiden 2.55.35!!) som kom i motsatt retning. For en fart! Vi har tidligere vært konkurrenter i o-løypa, men den tid er for lengst forbi. Kaanskje jeg kan henge meg på om ett år eller tre..

Halvmaraton ble passert på 1.50. «Dette går da fint», tenkte jeg. Like etter fikk jeg meg en liten kneik. Pluttselig bestemte høyre kne seg for å krangle litt. Enda hadde jeg 20 km igjen. «Hvordan i alle dager skal jeg klare dette hvis det bare blir verre fra nå av..?»

Det ble ikke verre. Knetrøblet gikk over, og «vanlige» vondter tok over. Lårmusklaturen hylte i alle nedoverbakkene. Veldig lite behagelig. Jeg er tydeligvis nødt til å løpe mer i nedoverbakker..Eller gjøre noe annet smart for at dette ikke skal bli like vondt neste gang.

Oppoverbakkene derimot – der koste jeg meg. Jeg løp opp alle som én, mens jeg syntes fryktelig synd på alle de som gikk og hatet.. Samtidig som det frydet meg bitte litt. Neida. Joda.

En stund løp jeg der i en eller annen stady-state-greie. «Bare fortsett, ikke tenk», sa jeg til meg selv. Brått passerte jeg 30 km. Da var det jo «bare» 12 km igjen. Dette kunne kanskje gå, selv om en sluttid på 3.45 begynte å se mørkt ut. Stipartiet som fulge litt senere fikk opp piffen i meg enda litt mer. Folk slet seg over røtter og gjennom gjørma, tydelig engstelige for å gå på snørra. Her kom orienteringsløpingen godt med. Igjen løp jeg forbi flere.

37 km. Nå forsto jeg at dette kom til å gå. Selv med grusomme kramper skulle jeg klare å karre meg over målstreken. Jeg var i ferd med å fullføre mitt første maraton.

Foto: Kjell Vigestad, Kondis.

De siste motbakkene gikk fint, jeg hadde fortsatt krefter og krampene uteble. De siste nedoverbakken gikk ikke like bra. Da gjorde det vondt. Virkelig vondt.

Omsider ventet oppløpet. Pur lykke! Jeg klarte det, mitt aller første maraton. Selv rett etter målgang tenkte jeg at dette er noe jeg vil gjøre igjen. Og igjen.

Tiden endte på 03.52.03. Jeg er fornøyd. Neste år skal jeg perse!

Garminloggen

Hva jeg gjorde bra i forkant og underveis:

– Jeg klarte å holde farten nede ut fra start.

– Jeg drakk sportsdrikk og spiste litt på alle mat/drikke-stasjonene. Utenom den siste. Jeg spurte om de ikke hadde sjampagne. Det hadde de ikke, da kunne det være det samme. jeg var jo uansett snart i mål!

– Jeg finn ingen gnagsår noe som helst sted – godt valg av tøy og sko!

– Magen funket bra, ingen buskbesøk underveis. Banan og brødskiver er altså en god oppladning for meg.

– Ingen kramper. Mulig magnesiumtablettene jeg har knasket den siste uka hadde effekt. Vanskelig å si. Jeg kommer garantert til å spise magnesium før neste lange løp.

Hva jeg kunne gjort annerledes:

– Løpe flere og lengere langturer. Jeg hadde kun den ene på 28 km. Resten har vært på 23 km og mindre. Ikke har det vært så mange av dem heller.

– Startet litt lenger frem. Ikke at jeg hadde vunnet så veldig mange sekundene på det altså..

– Muligens spise enda litt mer dagen i forveien. Jeg kjente meg sulten allerede etter 11 km. Mulig jeg hadde gjort det uansett.

Oppsummering:

Jeg er veldig fornøyd med gjennomføringen. Å løpe maraton er ingen spøk, det er helt sikkert. Kroppen kjennes rimelig mørbanket ut i dag. Jeg går trapper nedover baklengs og blir hele tiden minnet på hvor støl og stiv jeg er.

Men det gjør ingenting. Jeg har løpt 42195 meter. I skogen.

Hurra!

Les mer på Kondis sine sider.

5 tanker på “Nordmarka Skogsmaraton 2012

  1. Fy søren du er så flink!!!! ÅÅÅÅÅ beundring og misunnelse om hverandre!!!! 🙂 🙂 🙂 Hvordan står det til med bena og kroppen nå, ca 1 uke etter målgang??

  2. Forresten; utrolig bra å klare under 4 timer med kun en 28 kilometerstur i bagasjen! Tipsene dine skal jeg ta med videre. Kunne du laget et innlegg om hvilken tøy og sko du brukte? 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s